Høyfjellstrening i Jotunheimen

- Rikke, Theo og Ruff stakk til fjells straks båndtvangen ble opphevet. Stein, Terje og Tom fikk være med som transportører, kokker og kartlesere. I tillegg tok de tobente ansvaret for væskebalansen. AV STEIN LEIDAL

20. august er en magisk dato for oss fuglehundmennesker, nesten viktigere enn julaften og ektemakens fødselsdag. I år, som i fjor, bestemte vi oss for å ta turen til Sjodalen i Jotunheimen så fort som mulig etter at denne milepælen var passert. Det var Terjes tur til å kjøre, og Tom stilte campingvogna til disp.

Tidlig på morgenen lørdag den 21. tok vi terrenget ovenfor Maurvangen i besittelse. Kvelden før hadde vi truffet mange fuglehundfolk, ute i samme ærend som oss, så vi var spente på om det ville være plass til alle. Heldigvis var dette ikke noe problem, fjellsida lå øde og innbydende foran oss etter at bjørkeskogen var forsert.

Ruff hadde en singel stegg på vingene allerede i det vi passerte de siste bjørkene, men feil vind medførte dessverre at det ikke ble noen god situasjon ut av det. Theo viste ett imponerende stabilt og akkurat passe stort søk fra første stund, mens Rikke var variabel hele helgen, fra det beste hun kan prestere og til meningsløs vimsing. Håper at hennes innbilte svangerskap er ferdig innen prøvene tar til!

Ruff går stort! I løpet av formiddagen lørdag slang Terje og undertegnede en del med leppa når nevnte kreatur gjentatte ganger ivrig og målbevist passerte 500-meters streken. Men jaggu fant han fugl der ute!

På bildet nede til venstre skimter vi, i det lyse rektangelet, Tom på vei mot den oransje prikken som er Ruff. Denne situasjonen resulterte i to perfekte fuglearbeider på et rypekull. Hatten av!

Ruff hadde to fine situasjoner til i løpet av lørdagen, mens våre grå ikke kunne vise til protokollført kontakt med viddas fjærkledte, hvite hardhaus. Theo stod fint for to ryper på ettermiddagen, men de ble dessverre støkket av oss da vi nærmet oss, og Theo gikk etter som om det var livet om å gjøre.

På søndag våknet vi til regn og vakkert melis-dryss i form av snø på toppene. Vi valgte å drøye litt før vi gikk ut, og etter en times tid hadde regnet gitt seg.

På vei opp igjennom bjørka hadde Theo to klangfulle loser på hare, og Terje var nokså markert i ansiktet da han endelig tok oss andre igjen etter å ha hanket inn "pelsjegeren"

Vi bestemte oss for å gå høyt, og klatret til topps i fjellsida. Litt hjalp det på humøret vårt at Ruff også "bare måtte mosjonere harepusen littegrann" Ganske fasinerende å stå og se på pus og hund på kanskje èn kilometers avstand!

På vidda inn mot Valdresflya fikk bikkjene virkelig luft under vingene, og alle tre presterte store, fine søk. Kontakten med fører varierte nok noe, men hundene viste oss i perioder en intelligens, planmessighet og vindbruk i søksarbeidet som gjorde oss rent lyriske. Dessverre var det ikke fugl der oppe, den traff vi, eller rettere sagt Theo og Rikke først på da bjørka igjen ønsket oss velkommen. Theo stod, og Rikkes ankomst førte til at han tjuvreiste. "NEI, SITT" ljomet mellom fjellsidene. Rikke satt, men hun sprakk og fulgte Theo da han passerte og gikk etter. Nok en gang 10 min. hvil og gremmelse på setet!