Rikke hadde ikke dagen under Norsk Gordonsetterklubbs høyfjellsprøve i Trysil den 6. april. Hun slapp seg ikke ut og oppnådde ikke premieringsverdig søk.
Allerede da vi kjørte ut av gårdsplassen hjemme denne dagen gikk Rikke inn i "St. Bernhardshund-modus". Tafatt satt hun i buret sitt bak i bilen og så på oss med et sørgmodig blikk. Hun virket ikke glad. En skulle tro at en hund som endelig skulle få vær "enebarn" noen timer, mens de andre firbente forble hjemme, var glad og lykkelig over å være alene med all oppmerksomheten fra sine eiere. Men det var ikke Rikke. Det så nærmest ut som om hennes siste time var kommet og at hun trodde hun aldri skulle få komme hjem igjen til Ida og Tini.
Hun kommer seg nok tenkte vi. Men Rikke gjorde aldri det. Mens vi la den ene kilometeren etter den andre bak oss opp mot Gordon Castle i Trysil, satt Rikke der og kikket tomt framfor seg. Det gjorde hun da vi kjørte ut av Ullensaker og inn i Eidsvoll kommune. Det gjorde hun også da vi passerte den neste kommunegrensen, og den etter der igjen.
"Når vi kommer fram, vil hun se at vi er på fjellet. Da blir hun nok glad", tenkte vi. Men Rikke ble ikke glad. Lutende stod hun ved siden av oss og ventet på snøscooterskyss opp til hytta. Hun lot seg heller ikke imponere av en 14 måneders gordonsetterhanne som levde midt under en testosterontopp. For Rikke stoppet verden da hun for første gang skulle være enebarn.
"Hun virker ikke glad i dag" sa dommeren da han dagen etter ankomsten til gordonslottet skulle evaluere Rikkes første slipp. "Hun virker litt utilpass. Vi får se om hun kommer seg i neste slipp".
Rikke hadde startet med å henge på makker. Hun som vanligvis pleier å få følge av andre, var nå selv blitt til et haleheng for makker. Et plagsomt såden, mente Stein og forsøkte seg på litt dirigering. Noe som resulterte i at Rikke slapp makker og istenden holdt seg rundt Stein.
I slippet etter hadde Stein bestemt seg for å holde kjeft. Men Rikke var lojal. Hun holdt seg til sin herre i hele slippet. Det virket som om hun ikke skjønte hvorfor hun var der. Hun forbandt rett og slett ikke settingen med jakt. Det var i tilfellet ikke så rart. Dette var hennes førstes dag på fjellet en vinterdag. På grunn av valpekullet til Ida og løpetid på Rikke, hadde det ikke blitt tid til noe høyfjellstrening før den store debuten. Det var synd, for hadde Rikke gått som hjemme da ...
Bak i feltet gikk Marianne og arbeidet med et innsalg av weimaranervalp til Tommy, eieren av den 14 måneders gamle testosterontoppen. Tommy kunne tenkt seg en stående og apporterende fuglehund for andejakt. Han hadde egentlig sett for seg en vorstehund. Etterhvert som Rikke fikk tildelt slipptid, ble Tommy stadig mer overbevist.
Men til neste år ... Da er kanskje Rikke lykkelig. Da skal vi iallfall øve først.