Tekst: Stein Leidal
Foto: Jan Flattum og Marianne Røhme

Artikkelen er trykket på Fuglehundsidene i Hundesport 4-04

- "var det siste skuddet jeg hørte for Rikke?" spør min kone Marianne Røhme på en dårlig mobiltelefonlinje. Hun hadde blitt igjen i bilen ett par kilometer nede i lia da Rikke og jeg gikk ut sammen med GS NUCH Dina, hennes fører Terje Dyve og dommer Walther Muland. Fra denne posisjonen hadde hun merket seg alt av lyder denne gnistrende klare høstdagen i Holleia. Etter å først å ha hørt to skudd med noen minutters mellomrom, hadde hun altså nå hørt ett tredje, og håpet at dette var avfyrt over Rikke.

Opprop nullåttenullnull ved speiderhytta på Holleia. Mysende står vi der, prøvedeltakere, funksjonærer og dommere. Du må nesten ha vært tilstede ved ett slikt opprop, fornemmelsene lar seg vanskelig formidle. Uansett gjelder det å holde tunga rett i munnen, ting går fort, og flere ganger har deltakere blitt akterutseilt etter at for eksempel kommandoen "følg den grønne Forden" er gitt. Denne gangen går alt imidlertid fint, og vi slutter oss til kolonnen som følger kjentmannen i retning Tyristrand. Der svinger vi opp i skogen.

Dommeren bestemmer at vi skal vente litt med å gå ut, han vil gjerne at rimfrosten skal smelte. Før lunch vil dommeren ha med seg de to første hundene på partiet, mens vi som innehar de to siste plassene, skal vente på setra så lenge. Etter halvannen time kommer de tilbake. Ingen av Kleiner Münsterländerne har vist premieringsverdig søk, og utgår. Streng dommer, eller bare hunder med en dårlig dag?
Denne opplysningen, i kombinasjon med min hyggelige meddeltaker Terje Dyves tallrike historier, der de fleste har endt med "men vi fikk da en 1. premie til slutt", og "nå mangler vi bare en 1. premie m/ÆP (Æres premie) for å få jaktchampionatet", har gjort sitt til at det kribler godt i det vi tusler ut i terrenget etter en kort pause.

GS NUCH Dina er først ut, og finner sin første fugl etter få minutter. Denne behandler hun etter alle kunstens regler, og ikke er det noe å utsette på apporten heller. Ut igjen, og snart står hun nok en gang, og alt gjentar seg. To fugler på en halvtime. Rikke har fulgt oppmerksomt med der vi går en 30 - 40 meter bak den garvede ekvipasjen, og flere ganger har hun markert kraftig på steder med godlukt. Ingen tvil om at det er mer pipp i denne skogen. Ivrig vil hun stadig fremover, og endelig er det vår tur.

Dommeren smiler, og sier noe om å hoppe etter Wirkola. Jeg griner tilbake med tørre gommer, og kjører den vanlige drillen med Rikke:"Sitt", jaktdekken på, kobbel av, og deretter "JA" etter, eller kanskje litt før, ett nikk fra dommeren.

Heldigvis ser det med en gang ut til at Rikke har ett mer avslappet forhold til omkringliggende omstendigheter enn sin herre og mester. Med stor iver og god fart legger hun i vei, skråsikker på at hun skal klare å finne kilden til all godlukta. Jeg puster lettet ut, og tar all den tid jeg synes vi trenger for at Rikke skal få slått ordentlig ut.
- Der letter ei orrhøne, på den andre siden av myra, sier dommeren i det Rikke befinner seg midt ute på omtalte våtmarksområde.
- Fanken, tenker jeg, var det sjansen vår i dag? Men det skulle bli mer.

- "Stand!" kauker jeg litt senere. Rikke løser ut, og følger tydligvis en fot.
- "Løp da!" Roper dommeren, og dermed stormer vi etter hunden, som veksler mellom korte stander og intens sporing. En kort stund er hun borte for meg, men jeg ser henne snart igjen, nå oppe på en liten kolle og i fast stand denne gangen. Hva det nå enn er som har løpt foran henne, har tydligvis sluttet med det. Med blodsmak i kjeften og grønske på knærne etter snublende framrykking den siste biten hører jeg dommeren igjen.
-" Be om reising" lyder det.
- "JA!" repliserer jeg, totalt fokusert på Rikke, som hiver seg fram. Noe letter tydligvis, og Rikke setter seg sporenstreks.
-"Skyt da!" brøles det bak meg.
- "Klikk, klikk, klikk, Bang!"
- "Røy!" Gliser dommeren.
- "Hvor?" Svarer jeg. Jeg har hatt all min oppmerksomhet rettet mot hunden, klar til å stoppe eventuell ettergåing, og dermed så jeg altså ikke skogens fjærkledde dronning som tok til vingene få meter unna.
- "Utred!" Er svaret jeg får. Jeg sender Rikke ut igjen, og hun avsøker nærområdet etter flere mulige medlemmer av "kongefamilien", men det er ikke fler, og jeg får beskjed om å koble.

Rikke følger nøye med i det apportrypa kommer fram, og i det dommeren passerer for å legge den ut, snapper hun begjærlig etter pippen i dommerens hånd, med det resultat at det drysser fjær, og rypa er betraktelig løsere i nakken enn før.
-" Dette skal bli en interessant apport", flirer dommeren, og venter seg nok et oppriktig forsøk på næringsinntak fra min lille grås side. Dette skjer imidlertid ikke, Rikke apporterer forbilledlig, og jeg kan endelig senke skuldrene og finne fram velfortjent go`bit til "kjærsten min"

Så noteres det flittig i notisblokka til dommeren, og kjentmannen og Terje Dyve kommer til med hyggelige tilbakemeldinger.
-" Gratulerer, du får en 2. premie" sier dommeren og rekker fram hånda til gratulasjon. Hva jeg svarte, husker jeg ikke, men det føltes helt naturlig for meg å dele ut "bear hugs" i alle retninger!
Nå må jeg ringe Marianne, men kommer hun til å tro meg? Dermed får dommeren overlevert mobiltelefonen med oppfordring om å meddele resultatet. Men før han får sagt ett ord, krever Marianne å få svar på spørsmålet "Var det siste skuddet jeg hørte for Rikke?" Etter at de språklige viderverdighetene var oppklart, og gratulasjonsklem per telefon overlevert, fikk jeg så gleden av å følge Dina gjennom hennes siste slipp. I løpet av dette hadde hun fire nye fuglesituasjoner, hvorav to rapporter, en spontan og en innkalt. Makan til oppvisning i skogsfugljakt har jeg aldri sett, og jeg kommer heller aldri til å glemme det. Gratulerer til NUCH NJCH Dina og Terje Dyve med 1. premie m/ÆP og jaktchampionat!

Men var noen gladere enn meg denne ettermiddagen?