Rikkes første rype

Rypejakta 2001 i Dalsbygda

Plutselig stivner den lille, våte og gjennomslitne weimaranerkroppen. Intenst stirrer hun mot vierkjerret fem til seks meter unna. Så stille som mulig kommer jeg meg opp, eller rettere sagt ned, til henne. Vi er nemlig på vei ned lia på vestsiden av Vanggrøftdalen.

TEKST OG FOTO: STEIN LEIDAL

Det er lemenår dette året. Av denne grunn har jeg valgt å holde meg lavt i terrenget, der det er lengre mellom de små hissigproppene weimaranerne synes er så uimotståelige. Særlig Ida har vært vrien å jakte med denne gangen, og jeg har returnert henne til bilen flere ganger i løpet av jaktas første tre dager p.g.a. fullstendig dreining av jaktfokus, fra rype til lemen. Jeg må tilstå at jeg ved flere anledninger lurte på om det ikke var mulig å skyte henne bare bitte-litt!

Unghunden Rikke, som på dette tidspunkt bare såvidt hadde passert seks måneders alder, er det litt greiere med. Hun er ikke så sta som Ida og lar seg lettere avlede fra lemen. Det er også godt med rype i terrenget, og etter at hun har hatt fersk vitring av fugl i nesa noen ganger, ser det faktisk ut til at hun velger å lete etter kilden til denne herlige lukten. I løpet av de første dagene, opplever jeg så det vi alle er ute for å se, fine stander, heftig reising, men dessverre, det dreier seg jo om en valp, også heidundrende løping etter rypa.

Også denne dagen, altså dag 4, tegner som de foregående. Klok av skade vil jeg jakte i skogsliene, mens mine jaktkamerater, brødrene Tom og Atle Stenberg, tar med seg sine hunder til snaufjellet på Falkhøgda. Vi gjorde avtale om å møtes utpå dagen for en fellestur i skogslia og forlot setra.

Tom og Atle har med seg tre hunder, Toms KV Gay og KW Zero, og Atles ES Mister. Alle disse har ført seg skapelig på fjellet, og får derfor en sjanse til i lemenlandet.

Jeg velger å ta Ida med en tur først, men hun er tilbake i bilen etter en snau time. I løpet av denne tiden har minst 20 lemen funnet veien ned i weimaranermagen, og jeg går lei. Så er det Rikkes tur.

I fine vide sveip tar hun for seg lia opp fra setervollen hvor jeg har parkert. Første situasjon kommer fort. I medvind har Rikke brøytet seg gjennom et vierkjerr, og på baksiden bråstopper hun, for så å hive seg rundt og luske tilbake mot krattet. Selv står jeg avventende. Sikringen beholder jeg på, en evt. oppflyvende fugl vil jo komme mellom meg og Rikke, og noen fast stand har hun heller ikke vist.

Det er lite jeg kan gjøre med situasjonen, og så går et stort kull opp fra krattet. Steggens hånlige "raplatter" henger igjen etter de vakre fuglene. Men en ting er annerledes enn før, Rikke ble stående igjen! Oppmerksomt følger hun kullet med blikket, men hun gjør ikke mine til å følge etter. Oppløftet over dette går vi videre, mens jeg grubler over om riktig fuglebehandling kan være medfødt eller om det kun går på dressur.

Formiddagen byr på fire eller fem situasjoner som likner ganske mye på denne første, og noen lemen har dessverre også måttet bøte med livet. Jeg passer hele tiden på å ta hyppige pauser med godbiter til oss begge. Rikke er jo bare barnet, og min egen form har definitivt vært bedre.

Etter lunsj møter jeg så Tom og Atle på avtalt sted. De er mellomfornøyde med dagen så langt. Bikkjene har vært variable, men Atle har da felt et lite knippe ryper, mens Tom på kjent vis forteller om "svære høl i lufta"

Vi blir enige om ruta for ettermiddagen. Vi går opp lia omtrent der hvor jeg gikk om morgenen, med håp om å treffe igjen de kullene jeg har hatt opp. Men så var det det med å finne igjen ryper der du har møtt dem tidligere, da.... Vi har imidlertid kontakt med enkelte single ryper, men skuddsjansene uteblir. Vi går med god avstand oss i mellom.

Når vi så møtes på toppen, spør Tom oss om vi kjenner rovfugl godt. Han har nemlig funnet en stor fugl, sittende mot en stein nede i lia. Vi bestemmer oss for å gå tilbake dit for å ta en kikk. Vi finner fuglen på samme sted, og den er tydelig svak og kan ikke røre seg stort. Vi blir enige om å la den være, men se etter den på tilbakeveien.

Vi legger så veien nordover akkurat i skoggrensa. Også her er vi, eller ettere sagt hundene, i fugl, men heller ikke nå blir det skuddsjanser av det. Jeg likte godt et tilfelle, hvor Toms vorsteh hadde søkt gjennom området rundt ei enslig bjørk uten å markere, hvorpå Rikke støkket en stegg på samme sted like etter. Weimaranerne finner ofte det viltet som finnes i det område de avsøker, så får vi heller jobbe med å få øket dette området etter hvert.

Det er på tide med en pause igjen. Jeg begynner å få dårlig samvittighet fordi jeg har latt en valp på seks måneder jakte så lenge, så jeg bestemmer meg til å sette kursen mot bilen etter pausen.

Som sagt så gjort, og etter bare ett par hundre meter er vi der jeg begynte denne historien.

-JA sier jeg, høyt og bestemt. Rikke tar stikkordet, og tilbakelegger de få metrene på null tid. Opp fyker en stor stegg, og Rikke står stille. Jeg får det selvfølgelig veldig travelt, men klarer å få av sikringen og plasserer haglskura i den flaksende fuglen, som så tumler død nedover lia. Den krigsdansen jeg nå presterer, skulle jeg gjerne hatt på video, eller kanskje ikke... Tom fortalte etterpå om merkelige hyl og skrik fra min kant omtrent på denne tida.

Men, mens jeg er opptatt av å rope og steppe i vieren, har Rikke forsvunnet. Jeg tar til vettet, og roper på henne. Og der dukker hun frem i krattet 50 meter unna, med rypa i kjeften! Stolt kommer hun til meg, og selv om avleveringen kanskje ikke var perfekt, så holder den for meg!

Så er det fram med kamera. Rikkes "konfirmasjonsbilde" taes med skjelvende hender, og glemt er lemen og alle andre viderverdigheter. Det kjennes som om målet er nådd, selv om det i beste fall jo bare er et delmål. Det var i hvertfall litt av en opplevelse å få se perfekt fuglearbeide av en så ung, og totalt utrenet weimaraner!

Jeg tilgav henne der og da at hun et par dager før hadde rappet elgsteika fra bordet så det ble kjøttkaker på Stenberg-gutta i stedet for selvskutt elg. At hun samme kveld spjæret rypenettet til Atle for å komme til de 25 rypene som hang der medførte heller ikke sterke sanksjoner, selv om jeg måtte legge igjen 400 kroner til nytt nett. Hodelykta til 550 kroner som hun makulerte kvelden før ble også fort glemt, den var jo min.

Jeg skulle også gjerne hatt bilder av Rikke mens vi gikk de siste korte kilometrene tilbake til bilen. Aldri har jeg sett en hund uttrykke slik stolthet! Hun gikk på tå, med hode og hale rett til værs, hele tiden oppmerksomt lyttende til mine forsikringer om at hun er verdens dyktigste, vakreste, o.s.v. o.s.v.

PS: Rovfuglen viste seg å være en ung fjellvåk. Vi avlivet den, og den ligger nå og venter på å bli stoppet ut, dersom Fylkesmannens naturvernavdeling i Hedmark tillater dette. DS

Rikke som tilskuer til lavlandsprøve i Enköping en uke etter rypejakta.