"Hei, her kommer en liten jakt-rapport fra norges stolteste hundefører!" Slik begynner mailen vi fikk fra Ørjan 27. september. Gjett om resten ble lest med glupende apetitt, og etterhvert, litt stolthet og mye glede!
Før jeg går videre vil jeg få sagt, og jeg skjemmes, at det har vært utrolig lite tid til trening på det ene og det andre. Lite apport (3-4 timer), null trening i line og null standtrening. Kort sagt lite trening. Ja jeg var spent og hadde få forventninger til høstens jakt.
Så ble det tid til 2 korte turer i fjellet, til sammen 5 timer og 2 ganger kontakt med fugl. Vind i ryggen og generelt, gjorde at Shadow også denne gang kun fikk vise hvilken fremragende apportør han er.
Endelig kommer en helg hvor jeg har fri,
og vi drar på jakt. Første dag skal tilbringes i steinfjellet,
(ja jeg vet at man helst ikke skal trene med ung hund etter fjellrype,
men sånn blir det allikevel), rypene er snart hvite og sky som fy.
Opp på fjellet og Shadow støkker et kull, brodern river av
seg ei noe om "den jæ... hunden, du må ha kontroll på
han!" Jeg forsvarer meg og Shadow med at han er jo bare litt over
et år og at det regner og at det er fjellrype og at vi ikke har
fått trent og at.........
Ut av det forskremte kullet flyr det en enkelt fugl, den lander en eller
annen plass, og jeg og Shadow går den veien. Shadow cruiser bortover
og synes vel at livet er topp med disse hvite som flakser hver gang han
nærmer seg.
Da, når livet som hundefører ikke er så rosenrødt og man lurer på hvorfor man ikke anskaffet seg en setter eller noe annet vanlig, da står Shadow som en påle. Venter tålmodig til jeg kommer fram og reiser på kommando. Første skudd er selvfølgelig bom , det er ikke lett å skyte med klump i halsen og fukt i øyekroken, andre skuddet må jeg treffe på, for Shadows skyld, og det gjør jeg. Shadow tok stand på fjellrype!! Jeg elsker denne hunden. Får så være at han ikke sto i ro under oppflukt og at han ikke apporterte, det gjør ingen ting. Nå var helga berget, ja hele høsten var berget og all usikkerhet var borte. Båtsfjord beste, gråe jakthund var en realitet.
Ja jeg kunne levd med at han ikke fungerte så bra på jakt, for som alle sier;"han er jo så snill og så fin og så stilig og så..." Men Shadow skulle også brukes til jakt, og det viste han fram til gangs.
Så dag 2, i dag skal vi gå i skogrype-terreng. Shadow er sårbeint og stiv etter 7 timer i steinur, så tempoet er labert. Etter 100 meter i terrenget står Shadow på nytt. For en hund! Men han var usikker og det viste seg at det var en blindstand. Han er blitt forsiktig etter turen på fjellet med alle de gærne fjellrypene. En halvtime går og Shadow lunter rundt, været er nydelig og jeg spør min far om han noen gang har vært med på jakt med hund og situasjoner med stand og det påfølgende arbeidet. Ikke før har jeg fullført spørsmålet, så står Shadow på nytt. Han er usikker og kikker bort på meg, jeg sier til Shadow at han skal være rolig og vi går opp bak og gjør oss klar.Et kjapt ja og han ruser fram, det eksploderer i hvitt og Shadow stopper opp. For en hund!
Vi skyter litt her og der i forfjamselen og 2 ryper ramler til bakken. Den ene har pakket sammen for godt, den andre springer av gårde og flakser til slutt sin vei? Shadow apporterer ikke nå heller, men drit i det. Nok en gang, for en hund!
Helga oppsummeres med 11 ryper til sammen, 7 av disse apporterte Shadow og 2 tok han stand på.
Det høres kanskje normalt ut? Men for meg var dette den råeste opplevelsen jeg har hatt med klær på!
Han tok stand i de situasjoner han hadde mulighet til og han fungerte over all forventning. Denne hunden er 14 måneder, hvor skal det ende?
Vedlagt bilde av Shadow med sine ryper. (PS vi trente på samlingen i juni på å holde byttet. Det fikk vi ikke videreført her hjemme, men hvem trenger det når man kan si sitt, apport og bli. Og rypa holdes til jeg sier takk!!!)
SHADOW RULER!!!!
Med vennlig hilsen
Ørjan og Shadow