Tidligtaksering av hønsefugl

- hvordan og hvorfor

AV STEIN LEIDAL OG KIRSTI JENNY BAKKE

Hvorfor taksering:

Hønsefuglbestandene i Norge har svingt mye de siste årene, atskillig mer enn hva tradisjonelle forklaringer som småviltår eller ikke og "mye rev i år" kan forklare. For en tid tilbake bestemte noen forskere ved Høgskolen i Hedmark seg for å prøve å finne ut mer av hvilke faktorer det er som bestemmer tilgangen på jaktbart småvilt, og da særlig rype.

JAKT PÅVIRKER BESTANDEN: En undersøkelse publisert på 90-tallet konkluderte med at uttaket gjennom jakt faktisk påvirker bestanden, og dermed ble myten om at vi bare høster av overskuddet avlivet en gang for alle. Ildsjelene på Evenstad innledet samarbeide med relevante aktører som NINA og NJFF samt en rekke grunneiere, og snart ble det klart at landets jegere var en ressurs de kunne dra nytte av i forskningsøyemed. For å sikre at observasjonene var pålitelige, og at dataene kunne inngå i forskningsmateriealet måtte en jobb gjøres, kurs måtte holdes.

KURS: Dermed bar det ut på veien for personalet fra Evenstad, taksørkurs ble avholdt i samarbeide med de lokale jeger- og fiskerforeningene. Under kurset fikk vi potensielle taksører en grundig innføring i metoden "Distance sampling". Denne beregner artsbestander ut i fra observasjoner fra en forhåndsdefinert linje i terrenget. Linjene er lagt med fast avstand seg i mellom, normalt 500 meter. Vi lærte om hva vi skulle merke oss og hvordan vi skulle ta oss fram i forhold til den nærmest hellige LINJA. I tillegg må vi rapportere været, observert rovvilt, biotoper og mer. Med underskrevet bevis i lomma, pluss alle nødvendige tillatelser fra grunneier og kommune bar det så til skogs for de brave taksører!

T.h: Fire brave taksører er ferdige med linja over Fagerkollen (foto: selvutløser!)

GJORT FØR, NESTEN: Nå skal det sies at det har vært talt småvilt i Norge før prosjektet på Evenstad så dagens lys. I Dalsbygda forstod kloke hoder tidlig at jegernes iver og treffsikkerhet hadde betydning for bestanden av overvintrende stamfugl. I Dalsbygda var de pionerer på området da de inkluderte småvilt i forvaltningen i Forelhognaområdet. tillegg var "rypeprofessor" Johan B. Steen tidlig ute med betrakninger og forskning på Dovre. Nevnte Steen takserer for øvrig ryper i Dalsbygda med sine settere mens dette skrives! Rypeforvalningsprosjektet var imidlertid først med kvalitetssikret metodikk og systematisk behandling av innkommede data.

ALTSÅ: Formålet med dagens taksering av hønsefugl er dermed todelt: Dels vil det ledende forskningsmiljøet i Norge overvåke bestandene, og dels er dataene verdifulle for grunneiere som har et aktivt forhold til jakttrykket via utstedelse av jaktkort, innføring av bag limit eller andre restriksjoner. Som eksempel kan nevnes Dalsbygda Jaktsameies oppfordring i fjor til oss om å stå over jakta på grunn av svært dårlige resultater fra tellingen. Vi sto over i fjor, men gleder oss til årets jakt siden de foreløpige tallene fra i år ser gode ut.

FAKTA:

Tidligtakseringen begynner normalt rundt 5. august. Rapport skal være mottatt på Evenstad omkring 22. august.

Påkrevet ved tidligtaksering av hønsefugl:

Gyldig sauerenhetsbevis på hunden. NB: Noen grunneiere krever årlig re-testing, andre ikke. Sjekk dette hos din grunneier!

Dispensasjon fra båndtvangen fra kommuneadvokat, eventuellt kommunelege, til å slippe hund i båndtvangtiden. Søk tidlig på våren!

Samme dispensasjon og tillatelse til taksering må innhentes fra grunneier!

Det er ikke krav til at hunden skal være jaktpremiert, men dette er en fordel. Skal oppgis på rapportskjemaet.

To personer skal gå linja sammen, en navigerer med GPS, en fører hund.

Men hva skjer egentlig under takseringen? Navigatør Kirsti forteller:

Jeg la ut med min Jeger og hans to hunder fra Nordbyvangen Sør med kurs for Nordbyvangen Nord, der gikk altså vår linje. Jeg hadde fått instrukser på forhånd selvsagt og også i god tid på fått tildelt ansvaret for GPS'n. Flott. Jeg skulle gå bak Jegeren med GPS'n og holde orden på kursen. Ellers var det viktig at vi skulle gå veldig sakte frem, så nært innpå linja vår som mulig og speide etter hunden som var ute og lette etter fugl.

Den andre hunden skulle jeg, som en overraskende bonus ha i bånd rundt livet. Nå begynner jeg jo å kjenne de to hundene; distingverte Rikke (Scubas first lady of Finlandia, må vite) og frydens egen talskvinne; Spåtindens Frk Fryd, vanlig norsk kosehund - egentlig Pointer. Jeg vet at når vi beveger oss utenfor porten hjemme blir de utstyrt med kjempekrefter som de rykker i sine nærmeste med og som de helst bruker til å fare over skog og vidde med i en helt uvirkelig fart. Det er den samme egenskapen som Obelix har. Han falt i styrkedråpegryta som liten, mens hos Rikke og Fryd er dette medfødt. Fryd ristet og sitret allerede av iver og forventning over hva skogen kunne ha å by på av fornøyelser og tilbud på live actiondyr og fristende terreng idet hun ble festet rundt livet mitt. Jeg ble dratt rett overende i grøfta da vi sammen skrittet ut i naturen i ulikt tempo. Greit nok. Jegeren gikk rett foran oss på linja som jeg hadde på forsøksvis strak arm på GPS'n , jeg etter med altså GPS, hund rundt livet, fotoapparat (planer om actionbilder) og en kjekk jaktcaps på toppen.

Jegeren voktet hunden som var ute i terrenget, jeg voktet GPS'n og hadde et svare styr med å ikke snuble i groper og lite hensiktsmessige plasserte steiner, berg, glatte falne trestammer, busk og kratt. Viktig at GPS'n blir holdt flatt, minnet Jegeren om. Han tok seg også tid til å demonstrere hvordan dette skulle gjøres. Riktignok mens han sto i ro og ikke hadde overivrig hund rundt livet, men likevel: en fin gest fra en erfaren til en uerfaren GPS navigatør.

Nydelig vær, det skal sies! Vi la ut litt etter kl 07.00 en vakker lørdag morgen, da vi kunne sovet lenge, men det lar seg forsvare å dra ut, det gjør det. Skogen var upåklagelig på alle måter og duftet skog og sjarme hvor vi rykket hen. Den lette, fine gardintåken trakk seg automatisk tilbake og det var en frydens morgen på alle måter.

Jegeren pekte og forklarte om ulike typer terreng (godt jaktterreng, fin myr og den slags), om hva hunden gjorde nå (løp, sniffet, vitret osv) og lurte på hvordan vi lå an på kursen. Jeg gikk, hoppet, rykket og ganske ofte lå rett bak, som foreskrevet. Hunden som var den heldige løse: Scubas first lady Rikke, svingte innom foran oss med jevne mellomrom akkurat som hun skulle ("Nå jakter hun godt") og alt var bra og i tråd med forventningene.

Det var på tide å bytte hund. Jeg fikk Rikke rundt livet og Fryd fikk endelig slippe til mellom trærne. O - lykke! Hun dro rett avgårde og var vekk og så snipp! tilbake igjen, glad som en bie og en lerke og alt som er lykkelig. Av gårde igjen og borte ble hun. Jegeren plasserte meg på en liten kolle sammen med midlertidig permitterte hund Rikke og det tidligere nevnte utstyr. Luksus for meg, jeg fikk tid til å spise noen blåbær, se at tyttebærene er i full anmarsj og dessuten benytte anledningen til å tisse. Tissingen burde jeg tenkt litt nøyere på, jeg ser det i etterkant, det var jo ikke annet å forvente enn at Rikke satte inn ett rykk mot interessante observasjoner i naturen mens jeg satt og gjorde mitt fornødne. Det er ingen direkte straff å havne på hodet i blåbærlyng og kvistkvast, med bar rompe i været, men det er irriterende. Mener jeg. Siden det er første gang det skjer, ser jeg gjennom fingrene med det.

Slik gikk vi linjelangs, Jegeren og jeg, med vekselsvis Rikke og Fryd ute i terrenget i bortimot 2 små km… Det er ikke langt, men det er bredt. Spesielt når Fryd er ute i terrenget. Hun går vidt og jakter stort, sier Jegeren. Hun er ikke ideell for skogen, men er fjellets herskerinne. Skogens dronning er Rikke ("Hun holder fin kontakt"). Det som er med Rikke, er at hun også er glad i blåbær akkurat som jeg. Spesielt mot slutten av turen blir hun glad i blåbær. Det skjønner jeg godt. Men det er visst ikke ideelt.

Frokosten tok vi på Fagerkollen. Rikke og Fryd fikk et halvt egg hver av Jegeren og en halv skive med salami og tomat av meg pluss bringebær til dessert. Jegeren sier jeg ikke skal avslutte med "og vi var alle enige om at det var en fin tur" men jeg må jo si at fakta faktisk er at vi alle var enige i at det var en fin tur. Eller en fin taksering da, veldig kjekk taksering. Med mye byks. Mye pesing (fra hunden!) og en del diskrete hvin fra meg.

Om vi fant fugl? Jepp, en orregjeng som ble merket av på GPS'n akkurat som det skulle gjøres!