Uansett var de dokumenterte egenskapene, også jaktlig, så pass gode at hunden ble satt i avl, og flere av hennes avkom har bidratt til å bekrefte at jeg var på riktig spor. Målet med oppdrettet har hele tiden vært: en vennlig weimaraner med stor jaktlyst.

Med dette målet i bakhodet mottok jeg i fjor vår en telefon fra en god venn og treningskamerat. Han fortalte meg, med bekymring i stemmen, at "det eneste alle snakket om under Brevigprøven i dag var de aggressive weimaranerene". Han fortalte at hans egen unge hund, i bånd, hadde blitt angrepet av en løs hannweimaraner mens de var på vei til avprøving. En annen hannweimaraner hadde blitt observert knurrende og aggressiv mot sin egen eier, sa han. "Denne hunden bet forresten eieren i armen under en tidligere apportprøve" fortsatte kompisen min. På mitt spørsmål om han hadde lagt inn formell protest til prøveledelsen fra Norsk Weimaraner Klubb svarte han, dessverre, at det hadde han ikke.

Dette bekymret meg sterkt. Jeg var redd for at den positive utviklingen vi kan dokumentere i form av premieringer på høyfjell og lavland de siste årene var i fare. Jeg ringte derfor opp eierne av hunden som angivelig skulle ha vært aggressiv mot egen eier siden jeg hadde betraktet disse som venner. De hadde i lang tid deltatt på duetreninger og en høyfjellssamling jeg har arrangert. Jeg ble imidlertid overrasket og sjokkert over måten eier mottok min bekymring og mitt ønske om å få vite hva som hadde skjedd. Total fornektelse og avfeiing av at deres hund var ugrei! På direkte spørsmål fra eier om deres hund fortjente plassen på raseklubbens avlsliste svarte jeg "nei", siden jeg hadde sett den nok til å vite at den ikke har noe å tilføre rasen i form av jaktlyst, og nå var altså også gemyttet trukket i tvil.

Jeg satte meg så ned og skrev et brev til styret i Norsk Weimaraner Klubb hvor jeg refererte den mottatte meldingen fra min gamle, troverdige venn, og jeg oppfordret klubben til å ta affære. Jeg ba klubben om å være seg sitt ansvar bevisst, uavhengig av om det var innlevert formell protest til NKK eller ikke. Hunder som offentlig har vist en slik oppførsel må bort fra avlslistene, var mitt budskap, og aller helst bør de ikke stilles på utstillinger eller startes på prøver i fremtiden. Jeg oppgav også navn og telefonnummer til tre personer som var villige til å fortelle om sine opplevelser under prøven.

Noen måneder gikk, og en dag kunne min gode venn fortelle at han hadde hatt en samtale med en representant for styret i Norsk Weimaraner Klubb. Han sa at han hadde fortalt vedkommende nøyaktig det samme som han hadde fortalt meg.

Så gikk det noen måneder til, og like før jul mottok jeg altså et brev fra klubben hvor den advarer meg mot tilsvarende fremferd, herunder ryktespredning (!), for fremtiden, og gjør meg oppmerksom på klubbens statutter som inneholder punkter omhandlende oppførsel som kan medføre eksklusjon. Noen referanser til styrebehandling eller andre formelle momenter inneholder brevet ikke. Derimot sannsynliggjør brevets gjengivelse av hendelsesforløpet at styrerepresentanten som var i kontakt med min gode venn med den angrepne hunden ikke har gjengitt samtalen med ham på en korrekt måte overfor resten av styret.

Mange kjenner meg som en person som har satt seg mål for rasen, og jeg har forsøkt å nå disse gjennom stor aktivitet med egne hunder og oppdrett. De siste opplevelsene med klubben, ikke minst i form av presentasjonen av "Ny godkjent avlshund" på klubbsidene i FH 1-09, har fått meg til å revurdere mitt syn.. Nå markedsfører altså klubben offentlig en avlshund som har vist dokumentert, aggressiv atferd overfor andre hunder under den før omtalte Brevigprøven. Når gemyttproblemer fornektes, og en bekymringsmelding vendes til en "personalsak" kaster jeg kortene. Min utmeldelse av Norsk Weimaraner Klubb er sendt.

Tilbake til arkiv

Hjem